Dommerens avgjørelser i en fotballkamp

Var på kamp her om dagen med min 11-åring. De er en kjempegjeng - utrolig flotte gutter. Og vi er en gjeng med stolte foreldre som møter opp til hver kamp og heier. Ungene er i fokus.
Denne kampen var det dommeren som var i fokus. Han blåste hele tiden, for alt syntes jeg. Spesielt for feile innkast. Han blåste så mye at kampen ble helt oppstykket, og ungene ble forvirret. Han blåste så mye at jeg begynte å hisse meg opp, (og jeg er ganske ivrig i utgangspunktet på en kamp) og begynte å rope litt!

Jeg følte at det toppet seg da han ikke blåste på en soleklar obstruksjon, for jeg mener, hvis han skal være så rigid på alt annet, og blåse for hver minste detalj, da kan han ikke overse noe slikt!!!!?!!!!
Så det er vel selvsagt at jeg ropte litt ekstra i øyeblikket?!?!

I pausen er dommeren ganske målrettet, og han er på tur mot meg. Jeg går ham i møte og er klar for en
skyllebøtte; han sier ganske ironisk til meg: har du kanskje lyst og dømme kampen?

Jeg har nå to valg slik jeg ser det; enten gi ham en skyllebøtte for å blåse i fløyta hele tiden, eller vri helt om og rose ham.
Jeg valgte det siste jeg, og sa: Vet du, det er kjempebra du lærer ungene å ta riktig innkast, det er viktig, ungene er tross alt 11 år. Og det er utrolig bra at du er så konsekvent på dette! Det er ikke mange dommere som er like oppmerksom!

Sa jeg...

Hvorpå han svarte: Synes du? Tusen takk, det var hyggelig å høre.

Sa han... mens ansiktsuttrykket hans endret seg fra morsk, til overrasket, og så smilende.
Og jeg smilte tilbake, mens han gikk tilbake på banen og blåste kampen i gang...

Og da han så blåste for feil innkast gikk han til og med ut på sidelinja for å vise ungene hvordan man skal kaste!

He he, det var dommeren sin det! Eller?

Stillingen ble forresten 2-2.

- Ann Hege -