En jeg kjenner lettet sitt hjerte til meg og sa følgende:
- Tenk at en person som du før ikke engang ante eksisterte, så plutselig kan ramle inn i livet ditt, og mer eller mindre ta pusten fra deg! Just totally blow you away!
Fra i ene øyeblikket tenke på noen 0 % - så etterhvert 50 % av tiden, er nå blitt minmum 90% av tiden, ja kanskje opp mot 100%. Hm, hvordan kunne det skje? Joda, hun visste jo hvordan, men hadde glemt av at det var slik det føltes.
Hvordan føles det da, spurte jeg.
- Berg og dalbanefølelse, skrekkblanda fryd, glede, usikkerhet, redsel, lykke! Ett øyeblikk er man uovervinnelig, og i neste totalt sårbar, ja et totalt sammensurium av følelser i kroppen, alt på samme tid!
Og så er det respons, og ikke respons, håp, og så resignasjon, før håpet igjen er tilbake, sa hun...
Jeg kom til å tenke på et sitat fra Irmgard Keun, hun visste tydligvis hva hun snakket om:
Å være glad i noen, det er godt - elske noen - det også. Men å være riktig forelsket, sånn virkelig forelsket - er en pinefull tilstand. Det burde være en medisin mot slikt.
Glad det ikke er jeg som har det slik : /
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar