Jeg fant, jeg fant!

Kom på at jeg for 6 år siden skrev reisebrev fra Antarktis. Etter litt intens tenking på hvor på internet (faktisk) de lå fant jeg det, jeg husket til og med passordet. Jeg deler gjerne:
Bilder kommer etter hvert.

4. november 2004: vi ankommer Buenos Aires!

Buenos Dias mes amigos!

Endelig, etter en laaaang, klam varm og faktisk kald flytur ankommer vi B-A. Vi kommer oss raskt gjennom sikkerhets - sjekken, og får taxi inn til byen, en tur på ca 30 minutter.
Landskapet er flatt, luften er klam, det er ca 15 grader og litt regn i lufta. (I går var det 31 grader her sa guiden vår) Trærne er ikke helt ulike de norske, men med en palme her og der går det sakte men sikkert opp for meg at jeg faktisk er i Argentina; SØR fanmæ AMERIKA......
Jeg suger til meg inntrykkene mens landskapet farer forbi, så nærmer vi oss byen og høyhusene dukker opp. Noen litt shabby, noen litt bedre. Så stopper taxien rett ved et lite, ganske flott hotell.   Vi gjør oss selvfølgelig klar til å gå ut, men da sier guiden: No no! you are not staying here! You stay in very nice hotel!! Hmm ... tenker jeg, det der så nu slett ikke så verst ut...

MEN, så ankommer vi Hotel Continental, og portierene står i kø for å åpne taxidøra, og så hotelldøra. Inne er det lyst beige, og møbler i mahogny. Alt er flisbelagt og lekkert. Vi blir så fulgt opp trappen til "Refreshment Room" (der fikk vi kaffe og lekre små kaker), og da jeg gikk opp trappa, tenkte jeg at slik så det ut inne hos Krystle og Blake i Dynastiet., ja alt er utrolig bra!

Etter på var det tid for å saine opp på utfluktene, og vi traff Maria og Ulf fra C & O, så var det bare å vente på hotell rommet, det tok litt tid for hotellet var fullbooket, og i mellomtiden gikk vi derfor for å spise lunsj , og hvilken buffet!!!! De lekreste retter, og vanvittig god service. For å si det slik, æ følte mæ ganske important!
Mens vi spiste lunsj, spurte Liss (ei dame fra Trondheim som jeg traff) om jeg så hvem som satt på transferbussen på flyplassen i Frankfurt. Neeei sa jeg,
Så du ikke, sa hun,  det var jo  prinsesse Ragnhild og mannen....
Må jo bare ærlig inrømme at siden jeg snart skulle ut å fly i 14 timer i strekk uten røyk, så var det kun det jeg tenkte på der jeg satt på bussen... Men, jeg har NESTEN sett en kjendis da..

Etter en liten pause og et bad på hotellrommet (som var kjempebra) var det tid for sightseeing i Buenos Aires. Det er en vanvittig stor by med 11 mill. innbyggere, og utrolig mye histore i gatene. Mange nye flotte bygg og høyhus, en del parker, og selvfølgelig presidentpalasset, hvor Eva Peron EVITA stod på den berømte balkongen og sang. Don't cry for me Argentina...(Altså hun stod ikke der nå, nå ligger hun i et mausoleum på kirkegården)


Etterpå dro vi til La Recoleta, en kirkegård i byen (med mausoleum). Utrolig stilig å se på fra utsiden, men når du begynner å kikke inn i selve "rommene" el hva jeg skal kalle det, vet jeg ikke faktisk helt hva jeg synes, for der er kister pyntet med blomster og duker, mens noen kister er helt nedstøvet..
Og inni kistene er det, ja, tenk deg selv; UHU så skummelt.....( Men jeg kunne dessverre ikke ta bilder inni kistene, det var forbudt.. he he)
I gammeldelen, La Boca, var det mye fattigdom. Søppel i gatene, folk som bor under blekktak osv. Men det var ei gate som var helt rå, hvor lokale malere har tatt helt av med farger, der var husene malt i forskjellige sjokkfarger som rosa, lysegrønn, knallblå og sånn.

Tilbake på hotellet igjen ble det en liten pause, før vi dro på Tango-showet. WOW!
Flere hundre gjester var tilstede, forrett og hovedrett samt dessert ble valgt ut fra en veldig variert meny. (For de som lurer: jeg spiste tomat og ruccolasalat med sorte oliven til forrett, Saftig biff til hovedrett og Tiramisu til dessert. Vanvittig godt!)
Så er det klart for Tango. Sceneteppet åpnet seg, orkestret satt over scenen, ( 1 pianist, 2 fiolinister, 2 accordion, 1 celloist) og danserne begynte.
Det er vanskelig å prøve å beskrive den følelsen jeg fikk når jeg så på danserne, men jeg prøver: Lidenskap, smerte, ensomhet og kjærlighet i intens mix uttrykt gjennom dans og musikk. Utrolig bra!
Kvelden har absolutt vært over all forventning, med god service og flott show. Klokka 0100 lokal tid kom jeg meg i seng, da var kl 5 på morran hjemme, og jeg var sinnsykt trøtt, sovna som en stein: dermed klarte jeg selvfølgelig å forsove meg til vi skulle avgårde tidlig fredagsmorgen til Ushuaia, våknet 15 min før bussen skulle dra... men det gikk nu bra det å.


Og endelig ankom vi Ushuaia, en kaotisk by med ca 50 000 innbyggere. Verdens sydligste by. Her er ingen spesiell stil, det er rare små hus, noen litt større, hulter til bulter... Forresten, da vi ankom Ushuaia flyplass, var det faktisk nesten som å lande i Narvik! Høye fjell med snø på toppene, skog og fjorder som var lik, kunne nesten innbille meg at det var Rombaksfjorden jeg så innover, og Bjerkvik på andre sida, ok da, bare nesten..
Var så på en utflukt i Nasjonal Parken, en flott tur, mye natur, men igjen, veldig likt som når jeg ser ut av stuevinduet hjemme.

Fredags kveld, og jeg er endelig ombord. Nå er det bare å roe ned etter en lang reise. Har spist aftens i spisesalen, og hilst på en del folk ombord. Har truffet en del kjente fjes fra den tiden jeg jobbet her.
Også har jeg da truffet Tomas, og JADA, han har beige bukse, hvit skjorte og en beige strikket genser over skuldrene, he he.

Lørdagen går, jeg leser, pugger russisk og snakker med folk. Det er vind ute og utsikten er upåklagelig: HAV HAV og HAV, ganske pussig, du føler deg veldig liten i de frådende havmassene utenfor, for det er litt bevegelse i båten. For å si det sånn: Hadde ikke vært på havet i en liten 25 fots sjark her nei. Men jeg er ikke sjøsyk....

IAATO - ( International   Association - Antarctica Tour Operators - )
Har akkurat vært på info møte.   Vi regner med å foreta   "1. landing" på isen i morgen ettermiddag ( søndag 7 nov), hvis vær og isforhold tillater det. Det er kun tillatt å være i land med 100 personer av gangen, og max 1 time pr gruppe, så vi deler oss opp.

I henhold til   IAATOs regelverk er det ikke tillatt å ta med annet hjem fra Antarctis enn gode minner og bilder, ikke en gang en liten stein fra fjæra.
Så dessverre, Hege M S, jeg kan dessverre ikke ta med hjem pingvin-bæsj til deg...

Det kommer til å bli utrolig spennende i morgen å gå i land i Antarctis, men det vil dere få høre mer i morgen!





2

Hei igjen folkens!

I natt holdt jeg faktisk på å falle ut av senga, det ble ganske dårlig vær da vi gikk gjennom Drake passage, og for å være helt ærlig kunne jeg ikke skjønne hvorfor båten slingret så mye, den har jo stabilisatorer som tar unna opp mot 75 %, så det som jeg trodde vi kom til å merke var selvfølgelig stampinga. Men i dag har jeg fått forklaringa, som selvsagt var logisk, vi kan ikke bruke stabilisatorene pga is i sjøen...

Uansett;   som den ekte sjøulken jeg er, klorte jeg meg bare fast i skottet, og sov videre..he he

Været vi våknet opp til i dag var egentlig bra, natten tatt i betraktning. Spenningen steg utover dagen, da vi visste vi nærmet oss land, og jubelen nesten stod i taket da vi fikk se det første isfjellet! Helt utrolig rått, de er jo bra store mange av dem, og med tanke på at det faktisk bare er 10 % av selve isfjellet som stikker opp av havet, kan vi jo bare ane hva som er under. Du kan sammenligne med en isbit i et vannglass...

I dag har jeg vært på et spennende foredrag, historietime om Antarctica, foredragsholderen var veldig dyktig, han kunne faget sitt for å si det sånn. Alle kjente oppdagelsesreisende ble nevnt, hva de gjorde, osv. Ting jeg egentlig ikke trenger å fortelle her, men, han nevnte noe i en bisetning som jeg hengte meg opp i: (siterer)
"Jeg har tidligere jobbet på et russisk skip her nede i Antarktis i 14 mnd, og hver gang vi nærmet oss et isfjell, styrte kapteinen svært langt unna. Men her på Nordnorge styrer vi nærmest mulig for at passasjerene skal få god mulighet til se...." (!)
Han er fra Canada denne foredragsholderen, og han var altså utrolig imponert over norske styrmenn og kapteiner, samt MS Nordnorge og hennes muligheter til å navigere enkelte plasser som han tidligere hadde prøvd å komme seg til, men altså ikke fikk før han kom på MS Nordnorge...

King George Islands kommer opp på styrbord side, og vi vet vi nærmer oss fastland.

Så ankommer vi Artovski, vår første landing skal skje. Vi ankommer tidligere enn først beregnet, klokken er ca 1530, og vi gjør oss klar, kler på oss varme klær og går på dekk for å følge med. Det er litt vind i det vi ankrer opp, og   plutselig blåser det opp,det begynner og snø og vinden bare øker og øker i styrke.   Vinden tar tak i meg utpå dekk, og jeg har faktisk problemer med å holde meg på bena. Her er det bare å komme seg inn tenker jeg, i det det blir annonsert at vi dessverre ikke kan foreta noen landing i dag, det har blåst opp til over 50 knop, vi får prøve på nytt igjen i morgen....

Jepp folkens, det er dette som er antarktis, og det er faktisk ikke så nøye for meg om vi ikke går i tenderbåtene i liten storm...så det så!
(Tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært særlig kult hvis vi f eks hadde kommet oss på land, for så ikke komme oss tilbake. Da måtte vi ha ventet der, i små telt som ekspedisjonslederne har med seg, sammen med litt nødproviant, bare sånn i tilfelle.....)

I løpet av morgendagen antar jeg vi skal klare noen landinger, men alt er selvfølgelig væravhengig, så følg med!  

Masse klemmer fra meg!

3

Hei igjen alle dere der hjemme!

Nå er det kveld her nede i Antarctis. Kl er 21 her, mens den er 0100 hos dere nå. Det er da det slår meg, dere er kommet 4 timer lenger i livet enn meg, dere er 4 timer eldre, og dere vet hva som har skjedd i det som for meg fortoner seg som "fremtiden" (Hvis vi legger godviljen til da...)Hm ganske kult egentlig!

Vel, nok om det. Vi ankommer nå Paradise Bay, hvor vi ankrer opp for natten. Det er utrolig vakkert her. En liten bukt omringer oss, det er totalt vindstille, og det klarner opp, mens det begynner å bli skjømt. Jeg skjønner veldig godt hvorfor denne bukta ble kalt for Paradise, for det ligger en uforklarlig skjønnhet i naturen ute. Når du står på dekk og skuer ut på knall blå is og klart vann...pingviner som spretter lykkelig og uvitende rundt omkring... Du blir på en måte grepet; det å kunne se og oppleve urørt natur på denne måten... det er bare så utrolig vakkert at du nesten får lyst til å gråte...

Det var da voldsomt hvor sentimental jeg skulle bli, må hvis se å hente frem den gode gamle sjøulken Ann-Hege; født og oppvokst på en sjark i Ofotfjorden, som feska storsei med med ene handa, mens æ sløyde med den andre, helt fra jeg var en neve stor.......(he he)

Så hva har skjedd idag? Vi har vært på to fantastiske landinger. Den første i formiddag i Cuverville Island. Jeg var snar å få på meg varmekjeldressen etter nok en fabelaktig frokost i spisesalen. Fresa ned på bildekket, sprang gjennom desinfiserende vann (vi må desinfiseres både før og etter landing), og kom meg ombord i en Zodiacbåt. Det er disse småbåtene vi bruker til landingene, og de blir oppbevart på bildekket når de ikke er i bruk. Vi har vel en 5-6 slike ombord, og hver båt tar 8 passasjerer. Så dere kan tenke dere at det blir noen turer fram og tilbake for mannskapet som styrer båtene.... Må vel kanskje også legge til at vi er ca 250 passasjerer ombord, så riktig så fort gikk det vel kanskje ikke der jeg stod tålmodig i kø på bildekket, mens tyskerne og amerikanerne stod og bølla villt for å komme først!

Vi ble tatt godt imot av innbyggerne på Cuverville. De var kledd i smoking, og bukket og nikket ivrig mens de nysgjerrig stod å så på oss. De blir kalt for Gentoo pingviner, de er ca en halv meter høy, og utrolig søte. Jeg hadde faktisk trodd de skulle være redd oss, og springe avgårde når vi kom, men kolonien på ca 200 stykker var like nysgjerrige som oss! Vi hadde fått beskjed om å holde oss minimum 5 meter unna, jeg trodde ikke det skulle være noe problem i og med at de da sikkert ville være svært sky, men neida, for å klare å holde dem minimum 5 meter unna, måtte vi trekke oss unna dem! De gikk bare og tusla så fredfullt mellom alle menneskene, så litt på oss, og gikk så videre...Rett før vi skulle dra ombord igjen, ble vi vitne til noe som ikke engang fugleekspertene her ombord hadde sett engang. Det begynte å koke i havet, og på ei lang strekning på flere hundre meter, kom pingvinene hoppende opp og ned i full fart, for så å ta seg på land for å hekke.... Kolonien hadde raskt vokst til bort i mot 1000 pingviner.... Et helt fabelaktig syn...

Neste landing er   Neko Harbour, Antarktis. Jepp, folkens, fastland! Samme type pingviner hilser oss velkommen, men denne gangen ligger det også en stor, fet sel på strandkanten. Og den bryr seg ihvertfall ikke om mennesker. Det var så vidt den orket å røre litt på hodet da den hørte noe, men ellers bare lå den der.. Og siden snøen var ganske råtten, og ikke noe særlig å springe i (sank veldig dypt utfor stiene), tenkte jeg at det var kanskje ikke noe særlig god idè å gå å dytte litt på den for å få den til å snu seg/bevege seg. (Skinnflat Ann-Hege under gigantisk sel...? neppe) så derfor ble det kun bilde av selen bakfra, altså hale og rygg.

Det var en liten bakketopp der som vi klatra opp, og det var ei fantastisk utsikt der. Den egentlige grunnen til at jeg klatra opp der, var at det så så gøy ut å ake ned. Så etter en liten fotopause der oppe, (mens jeg tenkte; her sitter jeg, blant pingviner og isfjell i Antarktis....ufattelig...) var jeg klar til å ake ned. Det jeg ikke hadde tenkt på var all pingvinbæsjen som lå strødd overalt, og dessuten; hva om jeg fikk så stor fart nedover og ikke klarte å stoppe hvis det kom en liten pingvin i veien? Jeg så for meg overskriften i alle landets aviser: "Pingvin drept av OVDS- representant på Antarktis...".
Derfor fant jeg ut at det var nok best å gå rolig ned òg...

I dèt jeg kom ned til strandkanten gikk det et voldsomt isras på andre siden av stranden. Det er litt vanskelig å forklare det, men der vi står er det altså strand, vi er på en måte inni en vik/liten fjord. La oss si at du står innerst i fjorden, på stranda, og på sidene utover fjorden er det ikke strand, men isvegger som går rett ned, de er veldig tykke, og når det går ras, kan du sammeligne det best med et bløtkakestykke som blir skjært av, ligger på kanten av fatet og detter rett i gulvet. Altså her er det svære ispartier som faller rett i havet og kan skape store flodbølger, avhengig av hvor store kakestykkene er, selvfølgelig. Det var et voldsomt brak, og det ble noen skikkelige bølger, men heldigvis ingen flodbølge denne gangen... Kanontøft var det i alle fall!

Som dere skjønner, har dette vært en begivenhetsrik dag.
Og jeg ønsker dere alle en fabelaktig dag. Vi høres snart igjen!

4

Antarktis kaller!

I morges ankom vi Lemaire Channel. Var tidlig ute på dekk for å sjekke forholdene, etter å ha blitt vekket på verdens koseligste måte. For Tom (elsklingen min for de som ikke vet det) ringte nemlig å vekte meg, direkte på lugaren! Telefonforbindelsen er helt utolig bra, det er nesten som å prate med naboen hjemme. (Det kan selvsagt hende at vi noen ganger er uten forbindelse, da er det f eks et fjell som er i veien for satelittmottaket.)Men det gjorde utrolig godt å snakke med ham, før det er jo rart med det, jeg er jo på andre siden av jordkloden, utrolig langt hjemmefra, så savnet og hjemlengselen kjennes innimellom. Men jeg skal vel ikke klage i forhold til mannskapet ombord som jobber 3-4 måneder.. Da blir mine 3 uker ikke så mye å snakke om nei.....

Tilbake til Lemaire Channel, dette er en veldig smal passasje vi skal i gjennom. Det blir smalere og smalere og til slutt ser vi enden. Åj tenker jeg, skal vi virkelig igjennom der? Det kan jo ikke gå an, det ser jo selv jeg. Så når jeg hører på callingen at vi blir nødt til å snu, ble jeg ikke overrasket. Men selvsagt, grunnen til at vi ikke kom oss igjennom, var at et digert isfjell hadde parkert midt i utgangen, så normalt sett skulle vi klare det, og i ettertid skal jeg ikke være så kjepphøy når jeg ikke bruker brillene mine...(ingen kommentarer takk..!)

Den første landingen i dag skulle foregå på "The Ukrainian Base of Vernadsky", men pga av utrolig mye is, kom vi oss ikke i land. MS Nordnorge kom seg selvsagt dit hun skulle, men det var umulig å tendre. Det vil si de småbåtene (zodiacbåtene) som bringer passasjerene til og fra land, hadde ikke mulighet å manøvrere i all isen, for den lå tett i tett, det var helt hvitt rundt oss. (Skipsmekanikerne er tendergutta, noen liker å kalle seg tenderboys...)
Det var faktisk så mye is at jeg tenkte at her kunne jeg faktisk gått tørrskodd til land, men av en eller annen merkelig grunn virket det som ingen andre her hadde noe lyst til det, og helt ærlig; jeg følte ikke for å gå alene. For tro hvis det hadde dukket opp en hval mens jeg tuslet avgårde på isflakene. Da hadde det sikkert blitt mye bølger... og hvis jeg da hadde falt av et flak, hadde jeg ikke lenger vært tørrskodd....så det så!

Så ankommer vi igjen Paradise Bay, og ankrer opp. For de andre passasjerene er det ny tur i zodiacene. Ikke på land denne gangen, men bare litt cruising rundt omkring mellom isfjellene, i ca 20 min. Jeg fikk tilbud av kapteinen om å være med på tur i MOB båten (Mann Over Bord-båt) Vi fikk nesten 2 timer i sjøen, og det var sikkerhetsoffiser Kai A. som hadde oss med. Utrolig flott tur, vi gikk helt oppunder et digert isfjell, vi var helt nært et fuglefjell, og vi holdt utkikk etter både hval og sel, men dessverre dukket ikke de opp. Men jeg må si Kai hadde god peiling på hvor vi var, hva vi så , navn på fugler, forklarte alt jeg spurte og grov om.   Blant annet hva den grønnturkise stripa oppi bergveggen rett overfor oss var. Joda, sa Kai, det er kobber.(!) Jepp, ekte kobber. Det hadde vært noe å tatt med seg hjem, eller?

I tillegg til landingene vi foretar, har jeg tatt meg turer rundt på båten og snakket med folk, både passasjerer og mannskap. Først ut er hotellsjef Henry E., som har jobbet i OVDS i 25 år(!). Dette er hans første tur til Antarktis og så langt sitter han igjen med et godt inntrykk. Selvfølgelig naturmessig, og det faktum at vi faktisk er der vi er, men ikke minst hvordan det fungerer i restaurasjonen ombord. Jevnt over er han veldig fornøyd. Servicen fungerer utmerket, han er fornøyd med crewet, selv om det enkelte ganger kan oppstå språkproblemer, f eks når det gjelder faguttrykk innen matveien...Men stort sett går alt på skinner.. Henry  synes spesielt om den Argentiske vinen. Han ble, sammen med kjøkkensjef J L Johansen, invitert på Kaupe restaurant i Ushuaia for å "prøvesmake" kvalitetsviner fra Argentina. Nestoren (eieren) tar inn viner som er av meget høy kvalitet, og som skipshandlerne ikke har. Det er forresten denne restauranten Kjell I. Røkke besøker når han er i Ushuaia, sies det.
I dag har Argentinske viner meget høy kvalitet og prisen er lav, noe som var motsatt for noen år tilbake. Ombord på skipet ligger disse vinene i en prisklasse på 45,- 50,- NOK.. Henry sier at det som er så fint med Kaupe Restaurant er at Ernesto (Nestoren selv) kommer med beskrivelse av de forskjellige vinene, noe som er til stor hjelp.
-Og for ikke å snakke om, fortsetter han, den Argentinske lammekarèen... Dette er lam som kommer fra den Pategonske halvøya, og eksporteres til utlandet. For Argentinerne selv er det nå svært vanskelig å få kjøpt dette, nettopp på grunn av eksporten. De prøver etter beste evne å konkurrere med New Zealand.
Ellers nevner Henry at den nåværende Argentinske Presidenten, Nestor C Kirchner, er fra Pategonia, og i særdeleshet reklamerer for dette i de land han besøker offisielt.

Og når vi nå er inne i temaet mat. Jessufader for en god mat det er ombord!!! Ingen klager, og det serveres faktisk 4 retters middager i spisesalenen om kvelden. Jeg begynner faktisk å bli mett før hovedretten er på bordet, og etter desserten er spist, er det bare å trille ut av spisesalen igjen...
I morgen skal jeg gå nærmere inn på temaet mat, da jeg skal   ta meg en prat med folket i byssa.
Til slutt vil jeg takke Henry for at han så velvillig tok i mot meg på min lille pep-talk-runde her ombord.

Forresten, jeg må jo bare avslutningsvis komme inn på temaet vinsmaking...:
Jeg er sinnsykt glad   for at jeg ikke var med på denne vinsmakingen som Hotellsjefen fortalte om. Fy søren så bortkastet... de spytter jo ut vinen etter å ha hatt den i munnen, har lurt litt på hvordan de klarer det...? Når jeg får smaken av en god rødvin på tunga, ser jeg ikke akkurat for meg at den ikke skal svelges, hehe!
Gjør dåkker?
Ha en fin fin dag alle der hjemme!
klem fra meg!

5

Ny dag, nye opplevelser.   Først må jeg bare beklage at jeg bommet litt i går ang hvor vi var.... I og med at vi ikke kom oss gjennom Lemaire Channel i går,snudde vi og gikk mot Port Lockroy, og ankom Goudier Island and Base A - Port Lockroy. ( Og ikke The Ukrainian Base... det er så mange nye navn og plasser vi er at jeg blir jo helt forvirra innimellom...)

Men i dag, derimot, har i vært på en nedlagt, tidligere norsk hvalfangstbase som heter Whalers Bay and Hector Whaling Station, og ligger på Deception Island. Dette er en vulkansk øy, og stranda var dekket av helt sort sand. Hvis man graver et hull på stranda, vil vannet som etter hvert fylles opp   bli kjempevarmt. Og det var dette ekspedisjonsteamet var på land og gjorde før passasjerene kom. For i dag var det klart for den store testen. BADING!   Jeg stod i utgangspunktet på stranda og hutret og hadde egentlig ikke tenkt å bade, for havet så ikke særlig innbydende ut. Men men, som den ekte vikingen jeg er måtte jeg selvfølgelig bade. Jeg ranga av meg varmekjeldress og klær, og sprang i havet uten å tenke.... Stupte under og tok et par svømmetak før jeg kavet meg opp på land igjen. Kjente egentlig ikke føttenene mine da jeg gikk på land igjen, og det er her det lille, oppvarma vannhullet skulle gjøre nytte for seg med å varme oss opp igjen. Men det var så varmt at jeg klarte ikke å sette meg ned der...Så jeg måtte bare skyndte meg opp, hive en håndduk rundt håret, få på meg klær og varmekjeldress i full fart. Og så fikk jeg varme meg på en akevitt som ble servert til de som isbadet...
Om det var kaldt i havet??? JEPP!!!!!!!!!! Fy farsken, det var så vidt jeg klart å trekke pusten da jeg kom over vann igjen... Det var 2 grader i vannet, og 3,5 grader i lufta. Så nå er jeg råstolt, jeg får heder og ære ombord (og hjemme?), samt   "Sydpol-Svømmersertifikat for Antarktis"   (Eneste Beisfjoringen som har det, og Boy: det er noe å mobbe Pider med....). For det er slik ombord, at har du ikke bada, så får du høre det for evig og alltid. Jannicke i resepsjonen lovet på tro og ære å "pepre" meg med mail hver bidige dag i 2 måneder hvis jeg ikke bada. (Hun bada i fjor!) Da jeg hutrende dro ombord igjen kom noen flere av mannskapet som òg skulle bade. Bl a Mats P, som er Restaurantsjef ombord. Snakka med han litt senere i dag og han var enig, det var kaldt....

Mats er også ombord på sin første tur til til Antarctis, og så langt trives han kjempebra. Mats forteller at når du krysser Ekvator, er det vanlig å holde dåp for alle ombord. De hadde rigget til et basseng bake på dekk 7 hvor man offisielt døpes, men før det må man gjennom et skikkelig rituale., Først skulle man "barberes", og da fikk man marengskrem smurt i ansiktet, (Overstyrmann fungerte som "doktor", og de hadde sykesøstre som fulgte med, samt en barberer.)
Etter marengskremen fikk man kjeks som måtte spises. Disse kjeksene var fylt med pepper. (!) Etterpå ble man naturligvis tørst, og da skulle man drikke det man fikk servert, på styrten. Og det var ei skikkelig blanding med alt som er mulig å drikke som var mikset ihop (alt minus olje, såpe og alkohol). Til slutt ble man lempet i bassenget, og man var offisielt døpt, og mottok diplom. Hele seansen ble overvåket av Kong Neptun himself.

Så var turen kommet for en liten prat med Kjøkkensjef J L Johansen. Han kom til OVDS fra Finnmark Fylkesrederi i 1989, og har jobbet på Lofoten og Vesterålen. 20. januar kom han hit.
I dag i spisesalen serveres det:

forrett 1: Avocado with seafood (avokado med skalldyr)
forrett 2: Manhattan Clam Shower (Muslingsuppe)
hovedrett: Roasted and breaded codlions with spinach and carrots, boiled potatoes( Torskerygg med tilbehør)
Dessert: Fruitsalad

Hver dag er spekket med de nydeligste retter. Frokost og lunsj er buffeter, med utallige valg og muligheter, og til middagen kjøres det alltid alternativ, hvis du f eks ikke liker/har lyst på det som serveres.

Johansen sier byssa fungerer veldig bra. De har en filipiner som tar seg av maten til den filipinske bestningen. Det kjøres norsk og filipinsk mat parallellt i messa. Filipinerne spiser ris 3 ganger daglig, og Johansen forteller videre at i gjennomsnitt er det et forbruk på ca 100 kg ris pr måned på   tilsammen 26 filipinere. (Hvis du lurer er det 16 chilenere og 30 norske utenom som jobber ombord.)
Ellers er det en konditor (filipinsk), samt en assistent som står for desserter og alt av kaker og kjeks. Johansen har lært konditoren og lage vaffelkakerøre og Kvæfjordkaka, de er helt i hundre for å lære seg noe nytt, og gleder seg veldig til å gå i gang med julebaksten....
Så er det en baker (filipinsk) ombord, han jobber natt (fra 24-08), og baker alt av brødvarer, så her er det ferskt brød hver dag.
Assisterende kjøkkensjef er norsk; Håvard L, opprinnelig fra Kjøllefjord.

Når det gjelder proviantering, så kommer frukt og grønnsaker samt ferskvarer som egg og lignende ombord i Ushuaia. Punto Arenas og Puerto Montt. Det som hittil har kommet er bra kvalitet på, forteller han, og nevner i en bisetning at de fikk ombord 3 kinakål i Bergen (fra Bama) den 25. september, og de holder seg faktisk ennå.....Tøft!

Avslutningsvis sier han at det ser ut som besetningen   i byssa trives veldig godt, de har tidligere jobbet på store cruiseskip, og er overhodet ikke vant til den behagelige stemningen ombord mellom "offiser og menig". Det at offiserene faktisk snakker med dem, synes de virkelig om...

Ja, så var det meg igjen. En ekte isbader...(hvis dere ikke hadde fått det med dere , hehe..) Den 2. landingen i dag ble på Half Moon Island. Der ble vi mottatt av en annen type pingviner, nemlig Chinstrap Penguins. De kalles det fordi de har en svart, tynn stripe på begge kinn. Også disse er små og søte, og ikke så ulik Gentoo-pingvinene. Half Moon Island er ei nydelig lita øy, med masse flotte steinformasjoner, ( kan sammenlignes med Svolvær-geita for de som kjenner den, eller den steinformasjonen som er rett utfor tunnellen på Katterat stasjon...) Og det var en flott landing, ikke minst pga av været: sol og blå himmel. Man må være utrolig forsiktig med solen her nede, det er viktig å smøre seg med solkrem med høy faktor, man kan bli brent selv om det ikke er sol til og med. Dette er noe ekspedisjonslederne har sagt til oss fra dag 1, derfor syntes jeg det var litt merkelig da en av disse lederne i går kveld gikk rundt med ett skikkelig illrødt tryne... Det så ut som det ikke var langt unna 2. grads forbrenning der altså....Hi-hi, regner med han var litt flau også...

Til slutt takker jeg J L Johansen og Mats P for en hyggelig prat i byssa.

Ps, dere vet fra tidligere når jeg snakket om det israset og prøvde å forklare det med bløtakake-stykker (noe jeg egentlig synes var en kanonbra forklaring, om jeg må få si det selv) det heter faktisk at isen "kalver". Så vet dere det slik at dere slipper å tabbe dere ut med å spørre: "Hete det verkeli at pingvinan kalve???" ingen kommentar!!!

OK, thats's all folks!
klem klem!

6

Heia!

Vet dere hva jeg har gjort i dag? Nei det vet dere selvfølgelig ikke....   Jeg har vært inni en hval, i hverfall på en måte, ok restene av en hval da.. For vi hadde landing på Artovski i dag, og du kan si det sånn at jeg har gått tur blant skjelett og benrester. For stranden var full av det, sammen med en og annen sel. Den ene typen vi så var Elefant sel, og den andre typen het "weddel" sel. (Vet ikke det norske ordet...)

Tilbake til hvalen. De skjelettdelene som lå der skrittet jeg opp til ca 15 meter, så det hadde nok vært en sværing da den levde.
Langs hele strandkanten lå det forskjellige typer ben. Jeg tok et, ett ribben virket det som, og holdt opp. WOW, it was huge!!   Følte meg som Wilma i the Flintstones. Synd at de var så stor, ellers skulle jeg smugla med meg hjem og hatt til hårpynt og diverse....
Ellers var det runde stener i alle slags størrelser. Innfor stranden var mosen/gresset begynt å komme frem, for nå våres det her. Det er forbudt å gå på mosen her nede, for det tar vanvittig lang tid for det å gro nytt hvis noe blir ødelagt. Faktisk 25 år. Og det er fordi klimaet her nede er så tøft som det er, med stort sett bare is.

På Artovski var det hus eller vil vel heller kalle det brakker. Det er en Polsk Research Base der. Vet ikke hvor mange som jobber der, men kanskje rundt 10 personer, ca. De har vært der i ca ett år , og i dag hadde de kun 10 dager igjen. I går eller forleden hadde en russisk båt vært innom der, og i dag var altså MS Nordnorge der. På basen hadde de ikke sett andre mennesker på ett (1) år. (!) Det ble kanskje litt for overveldende for dem med så mye folk, for de virket ikke så voldsomt imøtekommende, altså. Jeg så bare to av dem, og de sa ikke en gang "hei"... Surpompa, det var det de var...

Jannicke, som er purserassistent på Nordnorge, sitter ved siden av meg her i resepsjonen. Hun har jobbet i OVDS siden oktober i 1998.
I dag er hun veldig happy, fordi vi har så bra vær, og jeg siterer henne: Antarktisk blir så fantastisk spektakulær i godt vær!
Også hun trives ombord, og liker seg godt i resepsjonen, fordi jobben er veldig variert. Spesielt her nede, hvor de i tillegg står på bildekket under landingene. De ser til at passasjerene har livvestene riktig på, og at alle blir sjekka ut og inn o. l. Det registreres pr data med et strekkodesystem når folk går i land, og når de kommer ombord, slik at man til enhver tid vet hvem og hvor mange som er i land og ombord. Og det er jo veldig praktisk, slik at ingen blir akterutseilt.
En annen grunn til at hun trives, sier hun, er at hun blir glad når hun ser alle passasjerene som smiler og er storfornøyd med turene Og det at selve produktet de har kjøpt funker så bra som det gjør...
Maria M er purser, og Gry T H er purserassistent sammen med Jannicke. De er 3 kjempeflotte jenter, med masse godt humør.

I dag ble det ei landing, for nå folkens, er vi på tur nordover. I morgen er vi kun i sjøen, og dagen etter det kommer vi til Kapp Horn.

Mens vi satt og spiste i sted, passerte vi to svære isblokker/fjell, som var hektet i hop nesten. De var tilsammen, fra ende til ende, 3,5 km lang!!! Det er svære greier, altså!!!

Det er forresten 14 911 km fra Artovski Island til Nordpolen, bare sånn i tilfelle dere lurte....

Og i dag er det bare 10 dager igjen så er jeg hjemme. Utrolig hvor fort tida går. Men dere er ennå 4 timer eldre enn meg! hehe!
Vi høres igjen i morgen.

7

Hilsen fra Puerto Williams, den 13. november.

Ja nå ligger vi ved kai i Puerto Williams. Første stopp i Chile, og første gang vi kan gå i land her, ever. Tidligere har immigrasjonsmyndighetene kommet ombord ved Cape Horn sammen med losene (jepp, nå får vi los ombord). Men i år er altså første gang vi legger til kai her. Puerto Williams er en "by/landsby" med 2500 innbyggere. De "krangler" med Ushuaia (som er Argentinsk) om å være verdens sørligste by. Jeg må nu si at jeg synes Ushuaia med sine 50 000 innbyggere vinner... For Puerto Willliams er altså en liten plass, faktisk ikke så mye større en Beisfjord (he he), og gjett om vi har mye finere hus der enn her!!! Man kan se at det er fattigslig, lite vedlikehold og slikt. Men klesbtikken var jo helt rå...


I morges ankom vi Kapp Horn, det var litt vind, men det så ut som om vi kunne foreta landing.   Og gjett om jeg gleda meg. Det var jo ikke bare litt kult å være her, asså! MEN, så var expeditionteamet inne med land for å sjekke forholdene der, og det var for mye sjø og bølger der til at zodiacene kunne gå inn. Vi kom oss ikke i land, dessverre. Men jeg fikk nu noen fine bilder da...:



Ellers så må jeg nå fortelle at jeg har hatt meg en liten passiar med Kaptein Skjoldvær. Jeg var opp på brua i går mens vi gikk over Drake Passage. Noe av det første han spurte meg om var om jeg hadde vært sjøsyk. Nei, sier jeg, men bank i bordet! ...Å banke i bordet hjalp ikke, for jeg kjente at jeg ble trøttere og trøttere og på nippen til å bli kvalm der oppe, men vi hadde ganske dårlig vær. Heisene ble stoppet, foredragene avlyst, og vi hadde skikkelig gammel sjø. Vi stampa og stampa i timesvis. Så jeg må ærlig innrømme at sjøulken Ann-Hege brukte mesteparten av dagen i går til å sove. Men i dag er jeg fit for fight, og overbringer med glede noen ord fra Kaptein Skjoldvær.

Den 5. desember har han jobbet i OVDS i 25 år, og er klar for gullklokka.   Han startet sitt arbeid på godsbåtene, jobbet i cruiseprosjekt i VDS, på Ilmator, som gikk på Vest Afrika, i Middelhavet, Baltikum, Norskekysten, England, Island....Han vekslet mellom dette og Hurtigruten, ble kaptein på MS Lofoten i 1981, men har vekslet melllom hurtigrutene.
Dette er 2. sesongen til Antarktis, og han synes det er fint, en hyggelig avveksling til Hurtigruten. Skjoldvær er fasinert over den lange overfarten over Atlanteren, i år tok det 18 dager. Men det gikk utrolig fort, det var mye fint vær, med temperaturer over 30 grader rundt ekvator, sier han.
(Jeg fikk forresten høre tidligere en dag at Håvard, som er ass. kjøkkensjef, hadde forsøkt å steke egg på dørken på 8. dekket. Men det gikk hvis heller dårlig, for han hadde vært litt sent ute. De mente at hvis han hadde prøvd noen timer tidligere, hadde det gått an.... (!))
Kaptein Skjoldvær synes at det er et veldig trivelig mannskap ombord. På overfarten hadde de div sammenkomster på dekk, med grilling, chilensk og filipinsk aften. På sistnevnte, hadde de opptreden med både sang og dans, og han sier videre at det er veldig moro å lære om de forskjellige lands kulturer og mat. Pluss at vi hadde skytekonkurranse med luftgevær, som var veldig populært, med nye vinnere hver dag.

Jeg prøver å få kapteinen til å fortelle om det dårligste været han har vært utsatt for som kaptein, og han sier at det har vært noen sletringer over Stadt'n som han helst ville unnvært, orkan. Men dette er opplevelser han helst ikke vil snakke om, det er noe som han har putta langt bak i ryggsekken, sier han, og det er jo helt forståelig, synes jeg.
Når det gjelder været her nede, så har det ikke vært så aller verst, sier han. Du kan ha verre vær på Øst Finnmarka enn Drake Passage, som historisk sett regnes som skikkelig ille, i og med at Atlanterhavet møter Stillehavet her, og du får masse havstrømmer som gir voldsom sjø, spesielt på vinterstid.
"Det som kjennetegner Antarktis er at det er så skiftende vær og isforhold. Det kan skifte fra klarvær til tåke på no time. Men lei blir jeg aldri, det gir et annet perspektiv på livet å være i her nede og oppleve naturen. Man blir andektig", sier han og ser alvorlig på meg, og forteller videre at han har tatt over 1000 bilder...

Når det gjelder skiftordningen til mannskapet ombord, er det i utenriksfart pålagt med 3-vaktsystem. Dvs 4 timer på og 8 timer fri. (Men alle har 12 timers dag slik at de bytter litt om på skiftene for at det skal gå opp i opp med timene) Kapteinen selv går som dagmann, eller er egentlig tilgjengelig 24 timer i døgnet. Men som han sier med et smil, han bor på jobben, dermed er det ikke så vanskelig å være tilgjengelig hele tiden.
Han forteller at det ofte føles som et press det å nå fram til rett tid, kjøre forsiktig i is, å ikke ta sjanser, men samtidig skulle gi passasjerene opplevelser. Men sikkerheten går foran alt, og sier videre at han føler han har et godt samarbeid med ekspedisjonleder Tomas H, dermed går alt veldig greit.
Og han setter stor pris på at Rederiet setter sikkerheten så høyt.
Kaptein Skjoldvær sier avslutningsvis at han er utrolig stolt over mannskapet, spesielt nevner han dekksgutta som er ute og kjører zodiakbåtene på timesvis, i nesten alt slags vær står de på for passasjerene. Og sier helt til slutt at ekspedisjonsteamet gjør en flott jobb med å overholde de strenge miljøregelene her nede.

Senere i dag skal jeg på utflukt til Estancia Olga Teresa, men det vil dere få høre mer om i morgen. Jeg takker kaptein Skjoldvær for at han satt av tid til meg. Til alle dere fedre: Gratulere med dagen! Og ikke minst, bror ; John-Inge, gratulerer med 34-årsdagen!!! gla i   dæ!
Vi snakkes i morgen.

8

Privjet! (russisk, betyr hallo, som igjen betyr at litt russisk-lesing blir det også tid til)

I går var vi på utflukt ved Estancia Olga Teresa. Det var en kjempeflott tur!!! (hvis vi ser bort fra bussturen på nesten 1 1/2 time hvor guiden trodde han måtte ha historietime, han "messa" i ett om hva som skjedde den og den datoen, hva personene hette, hvordan navnene staves.. Helt fra 14. århundre og frem til i dag holdt han på, totalt uten innlevelse..vel) Da vi kom til Estanciaen (en sinnsykt stor gård) ble vi mottatt av eierinnen, en flott dame på ca 60 år, samt mannen. Gården hadde de hatt siden bestefaren hennes starta opp for en tid tilbake...( 40 år siden trur jeg ho sa...)
Først ble vi tatt med til en låve, hvor vi fikk innblikk i hvordan de klipper sauene. De har rundt 2000 sauer. (mother sheep, sa de, så da er vel lammene utenom)
En gang i året, på våren (som er nå) leier de inn mellom 16 og 20 profesjonelle saueklippere, som tar ca 200 sauer hver, pr dag (!!!) slik at klippinga er over på et par dager... Jessufader der går det unna! Og arbeiderne har normal arbeidsdag, presiserte eieren...(saærlig! tenkte jeg)

Etter denne lille oppvisningen med sauer (den der sauen så tåpen ut etter den var klipt ...hi hi) gikk vi videre til et Rodeoshow. En av sønnene på gården (av i alt 4 barn), og han som hadde ansvar for hestene, hadde oppvisning med hestene, og noen okser. Veldig fascinerende! Og etterpå det igjen var det klart for Barbeque. De hadde laga til et område ute som var grillplassen. Det var inngjerdet, og midt på plassen var "grillgruva". Et gedigent bål, og foran på 3 svære "grillspyd" hang lammene ferdig stekt. For en som i utgangspunktet syntes alt av lam og sauekjøtt smaker ull, må jeg jo si at jeg ble imponert. Det var sang og dans på innfødt vis, en liten souvernirshop var rigget opp, en bar, et slags kjøkken, og bord langs gjerdeveggene med overbygd tak. Kjempebra! Her var det bare å forsyne seg av salat, poteter, grønnsaker, og så lammet da. Jeg smakte faktisk på det, helt sant, en pitte liten bit! Men: ull er ull...
Alle var kjempefornøyd, det var utrolig godt, og så fikk vi jo servert rødvin, da. Så mye man klarte å drikke! Og det var utrolig artig å følge med på denne gjengen  med engelskmenn, tyskere, nordmenn, osv, (som først var stille og tilbakeholdne), forandre seg til en gjeng med, eh ja nesten brølaper. En av disse fisefine engelskmennene klarte ikke en gang å finne toalettet, men stod skinglende å gjorde sitt fornødne mot et gjerde. (Synd at de ikke hadde strømgjerder her, tenkte jeg, for da hadde han nok hylt, og alle ville kommet springende for å se. He he. )

Ja utflukten var vellykket, som dere skjønner!

Så var det på tide å ta seg en tur ned i maskinen til Maskinsjef Frank H. Han startet i OVDS i 2002, og er for 3. gang i Antarctis. De 2 foregående turene jobbet han som 1. maskinist. Vi hadde en lang samtale om Franks arbeidsdag, som består av veldig mye, så vi trenger ikke gå så dypt innpå det området her og nå. Men han fortalte at forut for turene hit er det utrolig mye klargjøring. F.eks mye papirarbeid, samt bestilling av forbruks- og reservedeler for et halvt års tid....Han sier hvis det skulle oppstå en situasjon nede i isen, så er det ikke bare, bare å ta en telefon til neste kai og be om hjelp. Så derfor har de alltid med seg resevedeler på ting som "kan komme til å ryke". De sitter på et lager som er mye større enn det skipene som går langs norskekysten har, for å si det sånn. Bl a har de på bildekket stående 35000 liter smøreolje, (ca 7 mnds forbruk). ...
Men så langt, bank i bordet, har alt gått veldig bra, ingen problemer av noe slag.
I kontrollrommet er det litt bråk og luft-sus, men såpass må det nu være med tanke på hvor jeg er, synes jeg. Frank sier at de antageligvis har det yngste maskinbestetninga på hele Hurtigruten, med en gjennomsnittsalder på i underkant av 30 år. Selv er han 32 og må sies og dra opp gjennomsnittet litt....: - )
2. maskinist Kristian A er 23 år, og 1. steker i vaffelkaker, og serverer i vei! Mmm, jeg tygger   mens jeg kikker meg rundt. Utrolig masse knapper og taster, og datamaskiner og duppedingser og ting og tang her nede. Det er egentlig ganske vanskelig å forklare hva jeg ser fordi jeg skjønner meg ikke så veldig mye på dette her. Men det er fantastisk mange "instrumenter" som har en solid funksjon, for meg ser det ikke lett ut å holde styr på alt. Men Frank har kontrollen!

I dag, 15. november, seiler vi langs Chilekysten i et nydelig vær! Sol fra knallblå himmel, og blanke, stille hav.
Har sittet ute på dekk og bare nytt utsikten. Vi har seilt gjennom Smyth Channel og senere the Shoal Passage, hvor vi så et skipsvrak ligge. Hun het Sancta Eleonora, og de sier hun grunnstøtte rund 1950, da kapteinen utbrøt: OK, right! (til en han snakket med, og mente OK, ja riktig!), men styrmannen styrte til høyre han!... Hva kan man si? Uflaks!!!
Vi fortsatte gjennom Collinwood channel, og kunne se fjellkjeden Sarmiento, en del av Andesfjellene, på styrbord side. Et helt utrolig flott syn.

Så er vi på tur mot Skua Glacier, en isbre som går helt ned i havet. Og vi skal faktisk foreta en landing der, for aller første gang.
Mens jeg satt der i spisesalen til 1. sitting, i kveld hadde vi forresten chilensk og filipinsk aften med utrolig mye godt å velge i. Bl a blekksprutgryte fra Chile,   Shanghai Pork Rolls og frityrstek kylling i sursøt saus fra filipinene +++mye mye mer.... Altså mens jeg satt der og kikket ut vinduet fikk jeg se den, og mens vi sakte gled nærmere, ble den større og større. Et helt fantastisk syn denne isbreen. Helt fra toppen av fjellet og ned i havet veltet den seg, og jo nærmere vi kom, jo mere is var det i havet. Solen skinte fortsatt på dette voldsverket av ismasser som lå i enden av fjorden vi entret. Det var et helt overveldende syn, dramatisk på en måte og vanvittig vakkert. Helt nært kunne vi selvfølgelig ikke gå, men vi ankret opp, og expedition-team fant et sted for landing. Pga mye is, kunne vi ikke tendre så nært isbreen, heldigvis egentlig, for jeg synes det så litt skummelt ut, særlig hvis den plutselig skulle finne på å kalve....Men de fant en plass for landing, mest for å tilfredsstille tyskerne som fortsatt var pissed fordi vi ikke landa på Kapp Horn. Vel vel, det var bedre utsikt fra ombord, men de fikk nu svetta litt opp igjennom bakkene for å se den best mulig fra land.

I morgen tidlig ankommer vi Puerto Eden, en liten fiskelandsby bygget på trestolper. Så jeg må si jeg er spent på hva morgendagen bringer!
Takker til slutt Frank for hyggelig omvisning i maskinen!
Vi høres i morgen!!
Ann-Hege

9

Hei igjen!

I morges ankom vi Puerto Eden, en veldig liten fiskelandsby ved Canal Messier. Rett etter frokosten var det klart for landing, vi måtte først ut i Zodiakene, for så å gå i land ved en pitteliten, forfalt trekai. I Eden kunne vi spasere på tresvillene som gikk mellom husene. De forfalne husene. For jeg kan bare si; stakkars folk. Alt var slitt og gammelt og pålappet og ikke bra i det hele tatt. Trebåtene som lå langs stranden (faktisk på stranden) hadde nok ikke kjent malingsstrøk på mange mange år. Og de så forferdelig slitne ut, på lik linje med folkene som bodde der. Det vil si de av dem jeg så. For det var ikke mange skapningene som var ute å hilste på. På stranden så jeg forresten 2 båter som lå ved siden av hverandre, hvor den ene het Rambo og den andre het Jesus..(!).. Da måtte jeg trekke på smilebåndet, ja.

En stund etter vi forlot Puerto Eden passerte vi Angostura Inglesa (English Narrows) og seilte forbi ett nytt skipsvrak. Fikk ikke helt tak i historien rundt, men dette skipet kantra i hvertfall på samme plass som et annet skip sank enda tidligere, og som stedet er oppkalt etter.

I ettermiddag har jeg tatt runden i messa og snakket med både dekksmannskap, maskinfolk og husøkonomen.

En del av dekksmannskapet har fått egne "navn", og de har t.o.m. navneskilt på bordene der de spiser:

bl a har vi :
Viggo K: "Kaksen" (på dekk)
Alf V:   "Formann 4-8 vakta"(på dekk)
John Tore L:"Chacaboco" (på dekk)
Roald P: Cliff fra selveste ....Narvik.... (i maskinen)

Her ombord vet de selvsagt hvorfor de har fått disse navnene, og jeg må si de passer godt til hver enkelt. MEN, (!!) Det er jo ikke alt som egner seg på trykk...

Ellers kan jeg nevne at et par stykker av dekksmannsakpet (Viggo og John Tore) har laget seg dimmelenke, i dag har de 30 dager igjen til fritur!!!
Alle hilser til alle kjente på kontoret i Narvik, og ellers alle kjente på Hurtigrutene.

Husøkonom Lillian F er på sin 3. sesong her nede. Hun sier at hun føler seg priviligert som får lov å være med på disse turene, for det er en opplevelse. Hun har jobbet i OVDS siden 1998, og sier det går veldig greit å jobbe med filipinere. Det er på en måte annerledes å jobbe med utlendinger enn nordmenn, på den måte at hun har måttet lære de litt mer ang teamwork. Og hun er strålende fornøyd men vaskerne, bl a han ene "sjefsvaskeren"   som har vært med alle årene, og er Dyktig! 1. året her nede var nok det året som var tøffest, med mye opplæring og oppfølging, men noen av de samme folkene er tilbake igjen, og da går alt veldig lettere når de vet hva det går ut på. Men alle er flinke og nøye. Turen over Atlanteren var jo en unik mulighet å få vasket ned båten, fra topp til tå. Så jeg må si at når jeg kom ombord var jeg mektig imponert over alle nybonede golvene og messingen som skinte mot meg.
På kveldene praktiseres Turn Down, dvs at lugarjentene gjør klar sengene og ordner lugaren for kvelden.
Til slutt vil Lillian gi all ære og hilse til Unni T, husøkonomen som reiste jomfruturene for 3 år siden, og la grunnlaget for gode arbeidsrutiner ombord, og gjorde det enklere for Lillian å overta.

De sier vi har vært heldig med været de siste dagene. For tidligere år har det regnet og regnet langs Chilekysten, men vi har hatt oppholdsvær. Hjemme er det vinter. Det er ikke mange dagene til jeg kommer hjem nå, det skal bli godt, men de har gått utrolig fort dagene ombord. Har plukket opp litt av hvert og lært utrolig mye. Blant annet hvor viktig det er å gjøre en skikkelig god jobb hjemme før vi sender passasjerer ombord...

Som Lillian føler jeg meg priviligert som har fått lovt til å være med på dette. En helt fantastisk opplevelse som jeg håper noen flere kan få oppleve senere. (hint-hint Torgeir og Hege). Det aller siste reisebrevet kommer hjemmefra, som en oppsummering av de siste dagene. I morgen kommer bilder, og torsdagen pakker jeg, fredag til lørdag overnatter jeg i Santiago, lørdag til søndag flyr jeg, søndag rund kl 23 håper jeg å sitte i godstolen hjemme, ingen forsinkelser takk!...

Jeg vil gjerne takke hele mannskapet   for at jeg er blitt så godt tatt i mot ombord, ikke minst jentene i resepsjonen som har hatt tålmodighet med meg og min skriving av disse reisebrevene. Ved å sitte her har jeg fått et godt innblikk i deres arbeid, som er nyttig å ha med seg hjem på jobben.
Og takk til dere hjemme for at dere har lest reisebrevene mine, takk til Jesus og Rambo for at opplevelsen i Puerto Eden ikke ble sååå ille, takk til han styrmannen som mistolka kapteinen som sa ok right, slik at jeg kunne le av et forlis, takk til pingvinan som er så søt, takk til mamma som fødte meg, takk til stjernene som lyser på himmelen, takk for at jeg ikke tar meg selv så høytidelig, takk for nydelige antarktis, takk for mann og barn, familie og venner,  takk for maten, takk for at jeg aldri vært så mett i hele mitt liv som jeg har vært disse 2 ukene,  og nå er det bare hjemreisen som gjenstår. Det får dere høre mer om i neste reisebrev, som også blir det siste. Jeg lover!

Klem fra Ann-Hege

10

HEI.
Reisen min nærmer seg slutten, det er helt utrolig hvor fort det har gått. I dag, den 17. november ankommer vi Puerto Chacabuco, og nok en dag med fantastisk vær. Etter noen timer intens soling på dekk er det klart for å dra på busstur. En utflukt som er inkludert for alle passasjerene.
Vi kjører vel en time til en park og lærer oss om chilensk flora og fauna. Flotte trær og nydelige blomster, jeg knipser vilt og uhemmet med kameraet mens jeg lurer på om jeg noen sinne vil få bruk for alle disse bildene av
trær... (!)Men fint var det.
Det er godt og varmt, vel 20 grader og jeg føler meg rimelig hot mens jeg vandrer rundt blant noen "salgsboder" som er rigget opp her. Vi får servert pisco sour, en avkjølende nasjonal-drikke, den smaker litt bittert, litt surt og det er alkoholholdig....Så da er den selvsagt god…

Vi er i en trang dal med høye fjell, alt er grønt og sommerlig, med sterke farger fra blomster på trær og ellers i naturen... Det er så fint her!

På turen tilbake stanser vi kort ved ”Waterfalls" ganske flott, men jeg må si at Beisfjord/Skamdalsfossen er større.
Her og der står et og annet dødt tre, de er veldig høy, og de rager langt over resten av naturen som har vokst seg tett siden rundt 1950. Guiden fortalte at regjeringen her nede lovte gratis jord til alle som ville flytte hit, men da måtte de rydde og opparbeide tomtene selv. Da de ikke orket å sage lengre, var det noen smartinger som fant ut at det sikkert ville være snarere å brenne ned litt skog, selvfølgelig med den følgen av en vanvittig skogbrann. (!) Alt ble ødelagt, men nå er det altså ikke mye som vitner om denne tragedien.

Den 19.november, og vi ankommer Castro de Chiloè, hovedstaden på tilsammen 25 øyer kalt Chiloè Islands.
Her dro jeg på en utflukt for å komme nærmere inn på chilensk kultur. Vi besøkte bl a 2 kirker, den ene en trekirke, den andre bygd av stein, noe som er svært uvanlig her, da tilgangen til nettopp trær selvfølgelig er stor..
Vi besøkte et museum med gamle gjenstander laget av tre, som spader,
river/raker, bøtter, tønner og sykler... Jepp, en tresykkel...!!!

Kirkene var flotte, men bar dessverre preg av at det var gammelt og svært
dårlig vedlikeholdt. Steinkirka var utsatt for råte og muggsopp, mens
trekirka trengte en god omgang med maling. I tilegg måtte den støttes opp med svære stokker for at den skulle holde seg oppe etter jordskjelvet i 1960, som for øvrig tok livet av totalt 60 000 mennesker.

Nede ved kaiene stod hus på rad og rekke, bygd opp på kaipålene. Du kan si det slik at sanitæranlegget var heller dårlig... Alt gikk direkte i havet under husene. Forskjellen på flo og fjære er hele 7 meter, så når det er fjære er det ikke hav i det hele tatt under husene, du må langt utover og det er langgrunt. Og helt der ute i havkanten stod mange mennesker å plukket sjøgress som inneholdt en rekke mineraler og slikt. Jøss tenkte jeg, de står jo rett i kloakken!! Guiden fortalte at gresset de plukka
ble eksportert til Japan for så å bli brukt til kosmetikk, så tenkt på det neste gang du tar på deg fuktighetskremen din...

Etter den infoen kjente jeg på meg at nå var jeg klar for shopping, så jeg dro på markedet som ligger rett til venstre for der båten legger til. Vi legger forresten ikke til ved kaia, men ankrer opp uti fjorden. For kaia er veldig lita og bygd av tre (selvsagt)… Og med tidevannsforskjellen her vil nok kaia etter hvert ligge og slenge på skipssiden…(!)

Ombord igjen gjør jeg meg klar for siste kvelden om bord, og "Captain’s Dinner.” Ved inngangspartiet til spisesalen fikk vi servert champagne, helstekt indrefilet, fløtepoteter og bearnaisesaus, samt grønnsaker. Om det var godt?? Gjett da vel!!

Morgenen etter ankommer vi da Puerto Montt, og vi forlater MS Nordnorge. Ha
det bra alle ombord, og takk for meg!
Men selv om reisa ombord er over, gjenstår enda noen flotte opplevelser i Santiago og omegn.

Flyturen til Santiago er på ca 1 1/2 time, og vi lander rett utfor byen, med rundt 5 mill innbyggere. Sikkerhetsopplegget her er vanvittig, jagerflyene står klare i tilfelle, for her ankommer ledere fra hele verden, bl a Bush. Det er en stor konferanse på gang. (Kikker rundt meg for å se om jeg ser Air Force One, men dessverre)

Vi drar rett til Casablanca Valley, et vanvittig stort vindistrikt, eid av en Wiliam Cole.
32 000 liter vin lå klar i tanker for tapping, så ble flaskene sendt på samlebånd for merking og korking. Interessant nok, men det beste gjenstod: PRØVESMAKING! Mmm, chilensk vin er god… (utover dette har jeg ingen flere kommentarer om vinsmaking, hehe)

Nå er vi sulten, og vi drar på rodeoshow. Nydelig mat, og enda mer vin…

Så, etter en lang dag, er det på tide å ta kveld. Vi drar til Andesfjellene 3600 m o h, og hotellet i Valle Nevado.
Det er utrolig vakkert her i høyden, sne er det fortsatt, men våren har virkelig tatt over her over. På kvelden vi ankom var det mørkt, så jeg var utrolig spent å se utsikten da jeg våkna. Satte mobilen på vekking, samt at jeg bestilte telefonvekking for å være sikker på å ikke forsove meg…
Så da mobilen ringte var jeg snar å stå opp og gikk for å tappe i badekaret.
Mens jeg stod på badet å tenkte på om vekkinga fra resepsjonen snart skulle ringe, gikk det opp for meg hvor stilt det var. Hmm mystisk, tenkte jeg, å gikk for å åpne gardinene på hotellrommet.Åj, det var bekke mørkt ennå, det var nu rart ??? Så gikk jeg å sjekka mobilen, jo da klokka var 7 den… Jaja, det blir sikkert lyst ganske snart. Så da jeg stakk tåa i badekaret for å sjekke temperaturen begynte det å demre… Heiv meg over armbåndsuret, som viste 0300!!!   Mobilklokka var jo norsk tid!! Så da var jeg snar å balle meg ned i senga igjen. Typisk…!
Da det endelig ble morgen var det lyst ute, og solen skinte. Omringet av Andesfjell og sol spiste jeg frokost. Det var en fantastisk utsikt over majestetiske fjell. Fjellene i Norge blir bare blåbær i forhold. Og turen ned kan sammenlignes med Trollstigen gange 20. i hvert fall…! Nok en fantastisk opplevelse på tampen av en vanvittig flott reise…


Nå sitter jeg her på jobb og skriver avslutningen. Har vært hjemme en uke allerede. Det er godt å være tilbake i vant gjenge, med familie, venner og jobb. Borte bra, men hjemme best. Men Jessufader så   heldig jeg har vært som har fått oppleve denne turen, synes jeg. Takk for all den gode responsen jeg har fått fra dere som har lest brevene mine.
Takk for mæ!